Krav om trygdeavgift

Vi sender nå ut fullmaktskjema til de omkring 100 personene som har registrert seg for å fremme trygdekrav. Vi håper fremme selve kravene nå i april/mai, og regner med at det også vil ta noen måneder for at skatteetaten skal behandle sakene.

Skatteetaten har ikke vært veldig hjelpsomme så langt. Det er mange ubesvarte spørsmål i saken. Noe av grunnen til at saken kan vinnes er et lydopptak av en telefonsamtale med skattedirektoratet, der de sier ting som de ikke vil skrive.

Skattedirektoratet plikter både å regne riktige skatteoppgjør, å rette feil som er gjort, og å informere dem som er urettferdig behandlet. Men i denne saken er det mye motvilje, og derfor er også skattedirektoratet anmeldt for tjenesteforsømmelse i saken.

På bildet ser dere litt info om hvem det er som har registrert seg hos oss for å fremme krav. De fleste har avslag og er ureturnerbare, men noen har fått opphold og andre har reist til andre land.

Gemuchu Faiza Tola

Hei jeg heter Gemuchu Faiza Tola og er Oromo fra Etiopia. Jeg måtte flykte jeg for livet mitt fra Diktatoren i Etiopia og i 2002 kom jeg til Norge. Jeg søkte asyl den 27.12.2002, da var jeg 17 år og bodde på asylmottak i Kyrksæterøra. Jeg gikk på skole og norsk kurs ett år. Jeg fikk avslag på søknaden min den 10. 09 2003 og etterpå flyttet jeg til Trondheim, Sandmoen asylmottak i 2004. Jeg fikk midlertidig arbeidstillatelse og jeg fikk jobb som avisbud hos Adresseavisa i Trondheim. Jeg var veldig heldig som fikk den jobben og derfor jeg merket ingenting til asylavslaget. Jeg hadde jobb og levde som et normalt menneske, og jeg fikk bedre jobb 15 05 2007. Da fikk jeg hundre prosent stilling på St Olav hospital som renholder. Jeg var i møte med Utlendingsnemnda på grunn av min asylsøknad den dagen. Jeg ventet et positivt svar fra Utlendingsnemnda, men jeg fikk endelig avslag på asylsøknaden min den 17.01.2008. Jeg var veldig sjokkert og tenkte: Hva skal jeg gjøre nå? Jeg har ikke noe valg og siden jeg hadde to jobber, så bestemte jeg meg for a konsentrere meg om jobben min. Jeg ble kjent med ei jente fra Etiopia som bodde på Andenes og vi bestemte oss for å gifte oss. Hun flyttet til Trondheim og vi fant en leilighet vi leide. Så prøvde å finne en jobb til å henne der jeg jobbet. Så fikk hu tilkalling en dag, og da spurte sjefen min fra St Olav meg om jeg hadde arbeidstillatelse. Jeg svarte da at jeg ikke det, og fikk beskjed om at jeg dessverre må slutte i jobben min. Jeg prøvde da å få dem til å sette inn kona mi, spurte om hun kunne jobbe på min arbeidsplass og fikk ja fra sjefen. Etter det jobbet hun der og jeg fortsatte å jobbe avisbud, så vi hadde et normalt liv, og kona min ble gravid. Så fikk vi en gutt 6. Mai i 2009 og vi var veldig glad. Samme år fikk jeg også førerkort noe vi også var veldig glad for.  Vi kjøpte oss bil og i mai 2010 giftet vi oss i Trondheim tinghus. Etter tre år fikk vi ei jente som heter Husniya, og i 2012 søkte vi familiegjenforening, men fikk igjen avslag i 2013. Så fikk vi beskjed fra advokat Leif Strøm om at han ikke kan klage igjen fra Norge. UDI sier at jeg må søke fra hjemlandet mitt, Etiopia Jeg kan ikke dra tilbake til Etiopia fordi jeg var politisk aktiv der derfor. Jeg rømte fra fengsel og derfor klarer jeg ikke å dra tilbake til Etiopia. I 2015 vi fikk en gutt nummer 3 han er 3 år nå. I mellomtida er kona mi blitt sykemeldt fra 2016 og fram til nå. Hun hun har problemer ryggen og bein og er ikke blitt bedre, så hun klarer ikke jobbe. Derfor må jeg hjelpe kona mi også med barna mine. Kona er ikke frisk nok til å ta seg av dem alene, så hvis jeg ikke kan hjelpe dem, hvem skal da ta seg av dem. Hvem skal ta vare på barna mine? På slutten av desember i 2016 måtte jeg slutte i Adresseavisa. 3. Desember 2017 fikk jeg ikke fornye førerkortet fordi jeg ikke har oppholdstillatelse. Jeg var veldig trist den dagen, og det som gjorde meg mest trist var at jeg ikke kan kjøre barna lenger, de er jo vant til at jeg kjører dem til trening og på lekeplassen, og nå spørr de meg når vi skal kjøre bil igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, det er veldig vondt. Jeg har jobbet 12 år, betalt skatt forsørget familien min. Nå er jeg uten jobb, uten inntekt og har ingen framtid. Jeg mister alt dette, men nå vil jeg ikke miste barna mine og kona min.

Kirkeasylet og rom for tvil

Politiet brøt respekten for kirken da de bevæpnet og midt på natten brøt seg inn og hentet en familie fra kirkeasyl på Fitjar.

I justisdepartementets retningslinjer for kirkeasyl heter det:
«I slike tilfeller er det nødvendig med en dialog mellom politiet, kirkeasylanten og de kirkelige ansvarlige med tanke på en avvikling av ordningen.»

Det bryr ikke politiet seg om. Ei heller anerkjenner de lokalene til menigheten «Nytt Liv» på Fitjar som et kirkerom. Sylvi Listhaug vil ikke nedverdige seg til å svare på de konkrete spørsmålene i saken.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11717822-det-sylvi-ikke-vil-svare-pa

Kirken og kirkeasylet gir rom for tvil. Det gjør ikke Listhaug. Hun er skråsikker, og tillater ikke noen å stille spørsmål eller skape tvil.

Noen ganger svikter myndighetene sine forpliktelser overfor enkeltmennesker. Det kan skje feil, også i Norge. Kirkeasylet representerer et rom der det er åpnet for slik tvil. I denne saken handler det om en kort tid fram til domstolene ved lagmannsretten får vurdert den kristne familiens behov for beskyttelse fra forfølgelse i Afghanistan. Etter loven er det dødsstraff for konvertitter, men i praksis effektueres forfølgelsen på utallige andre måter, både fra myndighetene og fra «mobben».

Her kan du høre veslejenta i familien synge «Halle- halle- halleluja» kort tid før den skjebnesvangre natten. Sylvi er skråsikker. Men veslejenta skal ikke få ha sin tro, enten den er fast eller vaklende. I henhold til UDI og UNE sine vurderinger kan hun og resten av familien bare konvertere til Islam ved retur til Afghanistan.